En lang historie kort

Stadyards arv går nesten 100 år tilbake til dengang verftet het Blaalid. Verftet ble startet ut av ingenting, men hardt arbeid og kløgt førte til at verftet idag fremstår som et moderne, effektivt og kompetent verft, som gjennom tidene har spesialisert seg på å imøtekomme behovene til den norske skipsnæringen.

Det hele startet i 1923, da Gustav Blaalid startet opp skipsverftet på Raudeberg. MS Stålgutt var den første helsveiste båten som ble bygget i Sogn og Fjordane. Dette prestisjeoppdraget ble utført på Blaalid Slip og Mek. Verksted. Opp gjennom årene har det vesle verftet ved Stad vokst seg større, og lidenskapen for bransjen har gått videre fra generasjon til generasjon.

I dag jobber både tredje og fjerde generasjon etter Gustav Blaalid på verftet både i ledelse og produksjon, noe som vitner om stor sans for kontinuitet og stabilitet på verftet. Fra 2012 heter verftet Stadyard, etter at Lyng AS og Verlo AS sammen tok over det tradisjonsrike Blaalid Slip og Mek. Verksted.

Les mer om historien til Blaalid Slip og Mek. Verksted og Stadyard nedenfor.

Blaalid Slip og Mek. Verksted anno 1930.

Følgende er en gjengivelse av Gustav-Erik Blaalids bok om Blaalid Slip og Mek. Verksted utgitt i 2003. Gustav-Erik er barnebarn av grunnlegger Gustav Blaalid.

Historien om Stadyard går helt tilbake til 1923, da en ung og ambisiøs mann ved navn Gustav Blaalid startet opp skipsverft på Raudeberg. Han startet med et verksted uten maskiner, uten kunder og i en tid da fiskerinæringen stagnerte og der fiskebåteierne ikke hadde penger. Dette høres ikke akkurat ut som en suksess historie. Men med hardt arbeid og kløgt klarte Blaalid å skaffe seg en billig maskinpark fra Ålesund Mekaniske som omfattet sagmaskin, dreiebenk og fresemaskin. 1923 er også året da Blaalid begynner å ansette folk og bedriften fikk navnet Blaalid Slip og Mek. Verksted.

I 1925 får Blaalid mulighet til å kjøpe parsellen der verftet stod, for summen av 3500 kr. Etter overtaking av grunnen bygde han et våningshus med mekanisk verksted i første etasje, samt smie tilknyttet. Et anneks utenfor ble til snekkerverksted. Ved siden av bygningene ble det bygget en bedding med en såpeslipp. Og det sies at når aktiviteten i underetasjen var på det mest intense, hoppet koppene på bordet i etasjen over, der ungeflokken nå hadde vokst til fem.

I disse år begynner mange båter å få motor og det var av den grunn veldig viktig å ha et maskinagentur. Dette fikk Blaalid i 1928 av sin venn og samarbeidspartner Johan Lillestøl fra Nordfjordeid.

Gustav Blaalid på 1950-tallet.

Arbeidslag slapper av i lunsjen en vårdag i 1937.

1940-tallet og krigsårene bød på nye muligheter for verkstedsindustrien. Tyskerne hadde mye aktivitet til sjøs langs med Norskekysten, både med egen flåte og med tvangsrekvirerte båter. Disse måtte på slipp med jevne mellomrom for reparasjon og overhaling. Denne aktivitet kom i tillegg til de vanlige kundene og bidro til at Blaalid slip og mek. Verksted fikk en oppgang. I disse tider syslet Gustav Blaalid med planer om å bygge båter fra bunnen og i 1942 kom den første komplette båten levert fra Blaalid. Det var en 32 fots fiskebåt med navnet «A.O.» som ble bygget på tre måneder.

Med denne leveransen ble ideen om å lage større fartøy tendt og i 1947 stod «Vitamin» ferdig- en 83 fots sildeskute til den nette summen av 250.000 kroner.

 Stålgutt.

1950-årene markerer en ny tid i verftsindustrien, der bygging i stål ble mer og mer utbredt. Og Blaalid var tidlig ute med denne nyvinningen. I 1953 leverte Blaalid Slip og Mek. Verksted den første helsveiste stålbåten i Sogn og Fjordane. Dette var en 21 meter lang båt ved navn M/S «Stålgutt». (Blide over).

 Dette ble innledningen på en hektisk periode for verftet med mange nybygg, hvilket også medførte behovet for oprustning og utviding. Og utstyret på verftet ble oppgradert med flere dreiebenker, fresemaskin, bore og slipemaskiner og elektriske sveiseapparat. Men sveisere var en ny yrkesgruppe og ingen i Måløy distriktet hadde kompetansen til dette. Derfor ble det annonsert i Bergens Tidende etter folk og det ble to Sotraværinger som ble ansatt til å utføre jobben. Det neste tiår preges av stor aktivitet med bygging av den ene båten etter den andre og bla. også bygging av to Måløyferger til biltransport over sundet.

Sildeeventyret som toppet seg i 1956 og den klondyke-stemning som fulgte med, medførte også at Blaalid gikk inn på rederisiden med oppkjøp av flere fiskefartøy. «Blaagry», Blaamann» og «Astor» (senere «Blaavik») ble alle kjøpt billig og satt i stand på Blaalid. «Sofareder» ble et lidt negativt ladet begrep som Gustav Blaalid godt kunne betegnes som, og hans fiskebåter var da også i en årrekke leid ut til fiskere fra distriktet. Men som de fleste eventyr, tok også sildefisket slutt og båtene ble solgt i tur og orden ved inngangen til 60-tallet.

1960-tallet ble innledet med bygging av svenske «Stjärnfors» på 30 meter, den hittil største båten bygget hos Blaalid og den første ikke norske. Seks år senere ble en ny båt til samme rederi bygget «Hemland».

Gustav Blaalid ved sjøsetting av Måløyferga III i 1966.

I tillegg fortsatte man å bygge ferger, med ytterligere 5 ferger i løpet av 60-tallet.

I denne perioden kjøper Gustav og Klara et gårdsbruk på Røysa på Raudeberg. Klaras far kom til gården fra Sunnfjord og levde sine siste dager på Røysa. Læreguttene på verftet kunne risikere å bli satt til gårdsarbeid i tillegg til jobben på verftet. I tillegg startet Gustavs svigerdatter – Johns kone Kjellaug Blaalid, cafè i underetajsen i våningshuset, der verkstedet før hadde vært. Dette ble et samlingssted for arbeiderne, båtmannskap og lokale og cafeen hadde ry på seg å servere store porsjoner til en billig penge. John Blaalid utvidet bedriften med service og vedlikehold av redningsflåter og det som kjennetegner denne perioden er fleksibilitet. I 1962 ble såpeslippen som var nærmest maskinverkstedet bygget om til vognslipp, noe som ble et stort løft for bedriften, da båtstørrelsen nå kunne økes fra 30 meter til 43. I tillegg var det mye enklere å bruke vognslipp enn såpeslipp. Bedriften lyktes ved være fleksible og å utnytte de ulike markedene som åpnet seg.

John Blaalid i ferd med å heise hovedmotoren til "Lauvøy" på plass. 1970.

I 1965 pensjonerer Gustav Blaalid seg etter et yrkesaktivt liv i 60 år. Han var da blitt 72 år gammel og det var tid for andre generasjon å ta over bedriften. På det tidspunkt var Blaalid Slip og Mek. Verksted den største arbeidsplassen i Nord-Vågsøy og den største skatteyter til kommunen. De hadde en stor kundekrets og et meget godt ry. Økonomien var solid og de satt på et moderne anlegg etter datidens målestokk. Sønnen John Blaalid og kompanjong og kontorsjef Roald Søraa ble de nye eiere av bedriften. John Blaalid var utdannet mekaniker, maskinist og metallstøper, men det John drev mest med var montering av maskiner. Han reiste opp og ned på kysten og monterte maskiner og Union i Bergen ønsket å ansette ham som testansvarlig for nybygde maskiner. Men John valgte å bli i familiebedriften. Etter at broren Leif ble drept i en sprengningsulykke på Tangane på Rugsundøy, følte han seg forpliktet til, som eneste søn, å bli værende.

De nye eiere fordelte oppgavene mellom seg og John skulle ta seg av den tekniske siden, mens Roald skulle stå for økonomien. I deres periode fortsatte nybyggingen etter samme lest som før. I tillegg utbedret de anlegget slik at ting ble lettere. De oppførte også en mer permanent hall med traverskran. Man kjøpte den tilstøtende Aasekaia og utbedret gangveien til kaien ved å støpe den i betong. Her monterte man en kran med løftekapasitet på 12 tonn.

I 1970 undertegner de nye eiere en kontrakt med et dansk selskap på tre like lastebåter på 400 tonn hver.(Bilde under).

Kontrakten innebærer også en opsjon på ytterligere tre skip. Dette prosjektet går imidlertid ikke som forventet. Høy prisstigning og økte lønns-og personalkostnader i denne periode gjør at prosjektet må forlates og kontrakten heves. Blaalid Slip og Mek. Verksted var teknisk konkurs. Med en håndsrekning fra Kommunen i form av en bankgaranti og hjelp fra tunge lokale aktører klarer man å berge Blaalid.

Et krav var at bedriften skaffet seg mer kompetanse i ledelsen. Her kommer tredje generasjon inn i bildet, med ektefellen til nesteldste datter til John og Kjellaug. Oddlaug giftet seg i 1968 med Terje Hverberg, som var nyutdannet sivilingeniør ved skipslinjen ved NTH (NTNU). Under Hvebergs ledelse går man igang med et stort nybygg av en ferge på 33 meter til Færøyene. I denne forbindelse måtte forholdene på verkstedet oppjusteres. Man kjøpte opp eiendom til utvidelse og en ny hi-tech skjærebrenne maskin ble skaffet i Oslo. Fergen til Færøyene «Sam 2» sto ferdig til overlevering like før jul 1975 og Blaalid satt igjen med et pent overskudd som skulle brukes til videre investeringer. Elektrisk verktøy ble byttet ut med trykkluftsverktøy og til vasking og maling av båtene ble det skaffet høytrykkssprøyter. Anlegg og maskiner ble betraktelig modernisert og en av Hverbergs kjepphester var system-system-system!

 Fenja Buur.

Terje og Oddlaug velger i 1978 å flytte tilbake til Oslo,hvilket etterlater spørsmål om hvem som skulle ta over i ledelsen. Nå satt Terje og Oddlaug på 50 % av aksjene og foreldrene til Oddlaug – John og Kjellaug på resten. Bedriften ble forsøkt solgt uten å lykkes i dette og i stedet får man inn en ny daglig leder, Alf Vedvik som hadde jobbet i bedriften en årrekke.Han slutter dog etter et halvt år og man er hos Blaalid tvungen til å finne ny leder. Asbjørn Horn som jobbet med det mekaniske i bedriften hadde god kontakt til Hveberg og uten at det forelå en formell ansettelse, ble det slik at han gikk inn som daglig leder. Hans første jobb som «uoffisiell» daglig leder ble forlengelsen av «Sjøbas» . Prosjektet var vellykket og Blaalid tjente penger. I 1981 ble Asbjørn Horn, som tyve år tidligere hadde startet som læregutt hos Blaalid, offisielt daglig leder ved verftet.

 Malvin Silden (tv) og Asbjørn Horn. 

Som høyre hånd i selskapet fikk han ett av barnebarna til Gustav Blaalid, eldste sønn til Dagny og Andor Silden. Malvin Silden, som sies å være veldig lik bestefaren, kom etter maskin og mekanikerlinja ved yrkesskolen i Måløy tilbake til Blaalid og fikk lærlingplass hos sin onkel John. Asbjørn Horn ble hans læremester og utover det felles arbeid delte de også deres lidenskap for fotballen og i særdelshet for det lokale laget Tornado. Malvin ble driftssjef og nestkommanderende i bedriften. Sammen opprettholdt Asbjørn og Malvin Blaalids gode rykte som et verfte med åpningstid 24 timer i døgnet, 7 dager i uken.Et verft som kan hjelpe med det meste, selv en lørdagskveld.

I denne perioden går verftet inn i en betydelig modernisering. Skulle man følge med i tiden måtte hele anlegget fornyes, forstørres, forhøyes. Styret la en plan som tok sikte på ny sveisehall, nytt administrasjonsbygg og opprustnings av kaikapasiteten.

I 2004 var denne prosessen ferdigstilt og verftet fremstår slik det ser ut idag.

Blaalids renomme og motto har vært solidt og godt arbeid. Det har skjedd en kunnskapsrevolusjon siden starten, der kun to sveisere hadde sertifikat på 50-tallet. Idag er alle ansatte kurset og har sertifikater innen sitt felt og kompetansen er høy såvel i hallene, såvel som i ledelse og administrasjon.

Denne kompetansen er tatt godt vare på og blir nå videreført gjennom Stadyard sin nye satsing der målet er å bli en betydelig og foretrukket aktør i verftsbransjen i Norge.